Pause?

Jeg har vært så mye ute og gått så mye tur nå, nesten hver dag i en uke. Det er egentlig på tide med en liten pause, så jeg ikke ramler sammen. Igår kveld når jeg kom hjem og skulle sove hadde jeg vondt i øynene og nakken, og hodet banket i vei. Solbrent er jeg også.

Jeg prøver absolutt ikke å si at det ikke er og var verdt det, eller at det var spesielt ille, for det var verdt det og det var bare vondt igår kveld. Men, jeg tror kroppen trenger en liten pause om jeg skal orke å fortsette med det. Det er tydelig at det tar på å være ute og bli brent og sliten hver dag, spesielt når jeg aldri husker solbriller slik at øynene også blir slitne.

Jeg synes egentlig det er litt deilig, fordi jeg nå har en grunn til å være sliten, og jeg er sliten fysisk istedenfor psykisk. Jeg må innrømme at jeg er litt fornøyd med å være solbrent også, selv om det ikke er bra, for da har jeg iallefall fått farge! Noe som er litt rart er at om kveldene er jeg ofte tett i hode og nese, men så snart jeg er tilbake ute på tur er det helt vanlig igjen. Iallefall etter en stund. Og jeg har ingen allergier. Merkelig.

Det er det aller fineste stedet i verden jeg vet om akkurat nå. Og ettersom jeg har vært der hver dag i en uke, er det veldig vanskelig å la være å være der en dag. Jeg vil nesten si jeg har blitt litt avhengig av å være der. Jeg føler at hele livet mitt er der akkurat nå, og da vil jeg egentlig si det har blitt en slags avhengighet og en avledning. Det er litt skummelt, og enda en grunn til at jeg burde ha en dag pause. Selv om det er det beste stedet for meg å være på mange måter. En dag, det må være lov. Det må jeg kunne gi meg selv. Jeg mister jo ikke muligheten, det er et sted og det forsvinner ikke.

Igår var en spesielt fin dag. Det er også den dagen jeg har vært ute absolutt lengst. Men grunnen til at dagen var ekstra fin var at jeg var der med Frieda. Jeg var der alene i noen timer etter skolen før Frieda kom, og deretter var vi der i mange timer før vi dro derfra. Det var kjempesterk sol som sved i huden, og vi hadde salat og tørket mango, vann(selv om vi drakk opp to flasker hver og det føltes som vi skulle tørste ihjel), det var seilbåter på vannet, måser som ristet på bena mens de fløy og vi kjente til og med på vannet. Som var iskaldt forresten. Det var en helt nydelig ettermiddag, og jeg tror nok ikke jeg kommer til å glemme den med det første. En skikkelig drømmesommerdag.

Men idag blir pausedag. Det blir ikke pauseettermiddag, for jeg har klart å overtale mamma til å bli med og grille der. For jeg klarer jo ikke å holde meg unna. Men formiddagen nå har jeg bare sovet, sittet inne og hvilt. Og det tror jeg kroppen og hodet trengte. Jeg føler meg iallefall mye bedre enn igår. 

Det er noe helt annet å puste inn lufta der, enn noe annet sted.

~Flammefugl

Perfekt

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt jeg vet er at akkurat nå elsker jeg dette stedet så ufattelig mye. Så lenge jeg får være der er verden perfekt. Det er virkelig helt utrolig nydelig. Alt ved det.

~Flammefugl

Jeg er solbrent

Det er helt sant. Jeg har blitt solbrent. Jeg. I Trondheim. Mhm.

I fire timer var jeg ute. Det ble jammen sol også de siste iallefall to timene. Jeg gikk minst 6 km. Nei, jeg brukte ikke fire timer på den strekningen altså. For jeg...kremt...gjorde også noe annet. Ehe. Jeg klatret nemlig ned en sånn bergskrent nede ved fjorden, for "her har jeg aldri vært før!". Og det var egentlig skikkelig kult, det var fint der nede, selv om det var litt kronglete å komme seg dit. Men så skulle jeg opp, og det var da jeg fikk problemer. For det var for kjedelig å klatre samme strekning opp igjen, og derfor skulle jeg finne et nytt sted. Som var mange hakk brattere, med kun veldig tynne hyller å stå på. Og jeg måtte krype under en hylle på et tidspunkt, fordi det var den eneste veien jeg kunne komme meg videre oppover på. Og når jeg så ned på venstre side skjønte jeg fort at om jeg falt ned da, kom jeg til å bli alvorlig skadd med mindre jeg hadde noe utrolig med flaks. Og ingen ville funnet meg heller, med mindre noen med båt hadde sett meg. Så...ja, litt skummelt også. Men adrenalinrush!

 Jeg tror jeg brukte iallefall en halvtime på å klatre rundt og prøve å komme meg oppover. Varm ble jeg ihvertfall. Etter dette stuntet satte jeg meg stille og trygt oppe på berget i sola, og der ble jeg sittende i over en time. Det var så sterk sol at det stekte i huden, og det er første gang i år at jeg opplever det. Skikkelig deilig.

Det bakerste berget der, der klatret jeg ned.

 

(...jeg synes ikke bildene rettferdiggjør hvor bratt og kronglete det var der jeg klatret, men de er tatt fra "bunnen" også, så.)

Jeg er ikke så god på det der med å være ute så lenge jeg "vil", eller orker, eller hva som helst. Det blir så mye tankekaos av det, og jeg klarer aldri føle på selv når det er nok. Men idag klarte jeg det. Jeg satt til jeg fikk lyst til å gå, helt 100 % frivillig. Eller 96 % iallefall. Og jeg var ikke utslitt, ikke kald, ikke i dårlig humør. Dette skjer veldig sjelden altså. Men det var også utrolig godt å si til pappa at jeg skulle sende ham melding når jeg kom hjem, istedenfor å stresse med å være hjemme til et visst tidspunkt eller rett og slett la være å dra noe sted fordi det blir stress. Jeg bestemte for en gangs skyld helt selv, og det var ganske befriende. Jeg var ikke fanget av noen andres timeplan i forhold til når jeg kunne være ute og inne. Og det er HELT nytt for meg. Hele livet har jeg stort sett vært nødt til å rette meg etter andres tidskrav(selv om de nok ikke har ment det slik, det har bare vært lettere for meg å gjøre det enn å skape kaos ved å la være). Endelig en dag der JEG fikk kjenne på når jeg VILLE hjem.

Når jeg kom hjem og kledde av meg for å dusje så jeg at der singletten hadde vært når jeg var ute var det et tydelig skille mellom hvit og rosa. Haha. Og nå når det har gått enda litt tid ser jeg at jeg faktisk er ganske solbrent. Det er jo bare komisk, det hadde ikke falt meg inn å tenke at det kunne skje.

Denne uka har jeg gått tur tre ganger. Flink??? Ja. Jeg synes det. Jeg sier fortsatt ikke at det kommer til å vare, eller at jeg kommer til å fortsette å ta disse riktige valgene, for som sagt er det mye mer som ligger bak enn det ser ut som. Men jeg er fornøyd med det jeg har klart denne uka iallefall.

Så kan vi nok en gang sammenligne været da. Onsdag, fredag, lørdag. Dere ser vel forskjellen fra igår til idag?

~Flammefugl

17. Mai og idag

Jeg skulle jo som nevnt ha drømme-17. Mai-dag. Vel, det ble ikke sol, men jeg synes det var en ganske fin feiring likevel!

 (Er det bare meg eller ligner han til høyre på Harald fra Senkveld...?)

Nordmenn er rare skapninger altså. Pynter seg i sin aller fineste finstas, tropper opp i tusentall i en stor klump midt i byen på begge sider av veien, med paraplyer og flagg, skråler og roper og hoier og ler, glor på andre helt like nordmenn som gjør akkurat det samme mens de går i flokk langs veien, og feirer nasjonaldag. I iskaldt plaskeregn. Følte meg virkelig som en ekte nordmann der jeg sto og skalv den siste timen av barnetoget, og den siste halvtimen av folketoget, fordi jeg sto mellom alle paraplyene og fikk alt vannet på meg, i en altfor tynn sommerjakke som absorberer vann. Men jeg sto da der, likevel, og jeg smilte til alle som gikk forbi i tog. I jordbærkjole og rosa/gull ballerinasko, dog innenfor jakken fordi det var så kaldt. Skal det feires så skal det vel gjøres ordentlig. Og de stakkarene som måtte gå i tog fra kl. 10 til kl. 12.30 fortjente jo at vi som sto stille oppmuntret dem litt.

Mellom togene ble jeg med mamma på jobben hennes, fikk en bolle(jeg har spist en bolle. Herregud. Det teller som dagens fem brødskiver sant?), og rakk å styrte en kopp te før det bar ut igjen for å se folketoget. Denne gangen ble både mamma og en kar som jobber med mamma med ut for å se på. Det var utrolig hyggelig, og stemningen var på topp. Regnet hadde jeg iallefall akseptert for lenge siden. Dessuten, er det noe tidspunkt jeg har tid til å være syk så må det jo være nå. Jeg har ikke noe skolegreier som er viktig, men det har alle andre så jeg har ingenting å gjøre og ingen å være med. Perfekt tidspunkt å være syk på. (Neida, jeg vil ikke bli syk, jeg bare sier at hvis jeg må vil jeg velge NÅ å bli syk fremfor i sommer eller noe).

Jeg rakk sånn akkurat å løpe en tur til Frieda og gi henne en 17. Mai-klem også, før begge måtte videre.

Når jeg skulle sove igår kveld rakk jeg såvidt å skru av lyset og lukke øynene før jeg så folk i bunad og med paraply som gikk i tog. I tillegg hadde jeg korpsmusikk på hjernen. Jeg tror vi trygt kan konkludere med at jeg hadde fått min 17. Mai-dose for dette året.

 (Bare å mobbe fjortis-bildet altså!)

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Idag hadde jeg psykologtime kl. 10, og jeg syntes det var en perfekt anledning til å gå en tur(etter timen). Så jeg dro på meg treningsbukse og hettejakke og slepte meg ned til buss og til psykolog, men herregud jeg er jo helt utslitt idag! Satt som en potetsekk i stolen hele timen, lent mot veggen, og det føltes som om jeg skulle sovne når som helst. Men, siden jeg nå hadde kommet meg dit allerede kunne jeg jo likesågodt gå en liten tur.

Jeg holdt på å bli kastet på sjøen. Holy crap, for en vindstyrke, det må jeg bare si. Det er vindstille her jeg bor, men ved fjorden var det altså rene Berit/Dagmar-tilstandene. Hørte ikke en dritt annet enn WOOSHSHHSHSHSOSHSSHH, ikke engang at jeg gikk i grusen. Det var litt skummelt, og litt kult. Og kaldt.

Men, er glad for at jeg gikk tur. Det hjelper jo på alt mulig.

Her kan dere se forskjellen i været:

Onsdag, når det bare var litt dårlig vær, eller egentlig ikke, men iallefall fikk jeg stien for meg selv fordi det ikke var sol. (Været var egentlig perfekt etter min smak).

Idag, holdt på å bli pælma utfor av vindkastene, og måtte tviholde på telefonen mens jeg tok bilde. Jeg tuller faktisk ikke.


~Flammefugl

Øyeblikk

Jeg prøver å ta vare på denne dagen. Idag har vært en helt utrolig god dag, og det er så ufattelig sjelden jeg føler meg som nå! Men, bildene representerer øyeblikk som har vært minneværdige eller gode, ting jeg synes er fine eller er glad i, stunder med venner, dager som har vært gode, steder jeg liker eller bare minner generelt. (Spør meg ikke hvorfor noen ruter er hvite. Programmet klikka midt i prosessen, så det ble bare sånn)

<3

Imorgen skal jeg ha drømme-17. Mai-dag. Det har jeg bestemt, og det har jeg tenkt å gjennomføre om så noen mot all formodning skulle prøve å ødelegge det!

~Flammefugl

Så det er SÅNN livet skal være

Vel, la meg forklare. Det finnes øyeblikk, sjeldne, der jeg tenker "så det er sånn det er. Det er sånn det er å leve normalt." (Forstå meg rett her, jeg har ikke noen klar definisjon på hva som er normalt, det jeg mener er rett og slett bare "uten ulempene og symptomene mine") For noen veldig få stunder så kjenner jeg meg helt vanlig, og det føles som om jeg lever på den måten jeg ville levd om jeg ikke var syk, og kanskje aldri hadde vært syk. Disse få stundene er uvurderlige. Jeg kan ikke forklare hvor godt det føles. Det er bare som om alt faller på plass der det hører til, og jeg kan være som jeg vil være. I disse stundene er jeg meg.


Idag hadde jeg et sånt øyeblikk, og det var så utrolig deilig. Det gir meg håp om at jeg en dag skal klare å ha et sånt liv som jeg ønsker å ha, der jeg klarer å gjøre alt jeg ønsker, og der jeg klarer å være meg uten alle tankene og de følelsene som ikke hører til. Det gir meg mot til å fortsette å oppsøke de samme øyeblikkene. 


De er så sjeldne altså, det er de virkelig. Her snakker vi kanskje på det aller meste et par ganger i året. Og håpet forsvinner liksom litt og litt etter hver gang, men det at jeg opplever det igjen vekker det til live en gang til og gjør at jeg fortsetter forover. Det gir meg en visshet om at jeg er på rett vei, og det viser meg hvor jeg skal prøve å gå videre.


Idag gikk jeg en lang tur på mitt nr.2 favoritt-tursted. Det var ikke sol, det var overskyet så alle pinglene som bare våger seg ut når det er strålende sol hadde dratt sin kos, og bare joggerne og hundelufterne var igjen. I tillegg til meg selv. Altså fikk jeg nesten hele stien for meg selv, og det må jeg si var mange hakk mer behagelig enn å gå i tog med masse andre mennesker som har hele dagen på å gå stien. Det blir liksom ikke helt det samme å manøvrere seg gjennom folkemengden, prøve å smile til de forbipasserende og ikke meie dem ned alle som en, samtidig som jeg prøver å holde et så høyt tempo som mulig. 


Idag var det så og si tomt. Jeg kunne gå som jeg ville, stoppe hvor jeg ville, gå så raskt som jeg ønsket og lange ut oppover de bratteste bakkene, noe jeg elsker. Jeg hater å gå sakte i oppoverbakker, da blir jeg sliten med en gang. Får jeg lov til å gå raskt føles det som om jeg flyr, og jeg "rekker ikke" bli sliten før jeg er på toppen, og da fortsetter jeg jo bare å gå bortover eller nedover og pusten roer seg.


Jeg tok meg noen pauser her og der. Den siste pausen tok jeg like før jeg var ferdig med strekningen, og jeg ble sittende kjempelenge. Jeg så utover fjorden, og jeg kunne se store deler av byen bak meg. Jeg satt lenge, lenge. Jeg pleier aldri å sitte lenge stille når jeg er ute og går tur, hovedsakelig fordi det alltid kommer folk dit jeg sitter og jeg da ikke gidder være der mer, eller fordi jeg føler de synes jeg er rar som er der. Idag satt jeg selv om det gikk forbi et par mennesker og noen hunder, og jeg brydde meg rett og slett ikke om dem. Det er uvanlig for meg å ta pauser i det hele tatt når jeg går tur, fordi jeg synes det er så ubehagelig sosialt sett. Idag fungerte det, helt perfekt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg fikk mer utav å sitte på den steinen, puste inn uteluften og se så langt vekk som jeg fikk til på vann og fjell og snø og trær og hus, enn jeg noensinne har fått utav å overspise eller selvskade. Dette er det riktige å gjøre for å overleve. Det er dette som virkelig hjelper.


Jeg skulle ønske jeg kunne si at NÅ skal jeg begynne å gå tur, eller at jeg kommer til å gjøre dette MASSE fremover. Men saken er altså det at jeg ikke fungerer sånn. Det er ikke noe jeg kan forsvare, fordi det er mye jeg ikke forstår selv heller, eller klarer å sette ord på. Men jeg har forferdelig store problemer med å se den muligheten, og ikke minst gripe den når jeg trenger den. Eller når jeg ikke trenger den. Jeg har en lang, lang historie med dette, og veldig vanskelig for å gjøre akkurat slike ting. Det er mange grunner, og mange unnskyldninger. Jeg gjør alltid mitt beste. Jeg synes nesten aldri det er bra nok selv, og det er det heller ikke. Omgivelsene har aldri forstått det, kanskje mest fordi jeg ikke klarer å forklare det selv, og fordi jeg sjelden stoler nok på noen til å tørre å prøve å forklare det. Jeg sitter oftere igjen med mindre forståelse enn mer når jeg forsøker. 


Så jeg ber dere ta det som en selvfølge, at jeg har mine grunner for at dette er et kjempeproblem. Om det går eller ikke, er både tilfeldig og ikke, men uansett så er det grunner til at det går som det går. Men selvsagt: Jeg håper jeg klarer å gripe denne muligheten oftere fra nå av. Av hele mitt hjerte.

Jeg er evig takknemlig for øyeblikket idag. Jeg glemmer det nok ikke på en stund. Luften, friheten, selvtilliten, tankefriheten, det at jeg og kroppen faktisk kom overens.

Jeg husker når jeg skulle gå turer før jeg begynte med kostlista. Det var så ufattelig slitsomt. Jeg gjennomførte jo selvsagt, men det var virkelig veldig slitsomt til tider. Og jeg trodde det var sånn det skulle være! Hah, nei. Med riktig ernæring har jeg omsider lært at det er mulig å gjennomføre fordi det er godt og man har lyst, ikke bare fordi man er bestemt og god til å holde ut.

I dag fikk jeg se et lite glimt av det livet jeg skal ha en gang.

Det eneste bildet jeg "rakk"(husket) å ta på turen.

~Flammefugl

Full dag

Da har jeg altså kommet gjennom den dagen som skulle være mest stress, både positivt og negativt, og eventuelt enda mer negativt eller positivt, det kom an på utfallet.

Det første jeg skulle var å dra innom gamleskolen en tur og snakke med E. Ikke for noen grunn, ikke fordi det var noe spesielt, men egentlig enkelt og greit fordi jeg ikke har vært der på lenge nå. Og når jeg fikk et tidspunkt han kanskje kunne være der på så tok jeg den muligheten jeg fikk og dro innom skolen. Det var veldig hyggelig å se E igjen, og å få prate litt. Jeg savner den hverdagen han var en del av, og skolen og rutinene og klassen og bare stedet generelt, fortsatt. Det slipper visst ikke taket det der. Jeg klarer ikke helt å rive meg løs, selv om det jo er det jeg på sett og vis har gjort. Men jeg tar det egentlig som et tegn på at jeg for første gang på...så lenge jeg kan huske iallefall, har funnet noe og noen som faktisk er viktig for meg. Ikke som jeg bare er avhengig av(slik det vanligvis er med slikt), men ønsker i livet mitt fordi det gir meg noe. Det medfører jo selvsagt også at det kan gjøre noe inni helvette vondt, men jeg vil heller at det skal gjøre vondt fordi det betyr noe, enn at det skal gjøre vondt fordi jeg innser at det aldri var viktig, og jeg bare innbilte meg at det var det.

Etter dette gikk jeg i sola og varmen(utrolig varmt idag altså) til psykologtime på en halvtime, fordi jeg skulle på skolen rett etterpå. Denne timen hadde jeg lyst til å få pratet om alle de småtingene som er viktige og vonde/gode/skumle osv, men vi endte opp med å begynne samtalen med det vi snakket om forrige gang. Dette fikk meg i dårlig humør, og jeg orket på en måte ikke si ifra at jeg ikke ville diskutere det akkurat idag. Han skjønte det nok likevel når jeg bare ble sittende og stirre ut i lufta, rett og slett fordi jeg bare fløt vekk og klarte ikke å holde fokus, for da spurte han hvordan uka hadde gått. Jeg fikk fortalt om et par av småtingene, men det meste ble borte i kaoset og "glemt". Kun midlertidig selvsagt, men det er det som pleier å skje når jeg skal snakke om viktige ting. De forsvinner, og alt blir tåke. Heldigvis har jeg time igjen på fredag, takk og lov. Jeg håper jeg får noe mer utav det når vi har en time, istedenfor bare en halvtime. Jeg blir stressa og umulig når jeg føler vi ikke har tid.

På skolen idag kom jeg inn i timen til beskjeden "Hele gruppa har kommet opp i skriftlig matteeksamen", der jeg umiddelbart prøvde å forberede meg mentalt på dette, og rakk det i kanskje 10 minutter før jeg fikk beskjeden "unntatt deg". Jeg kom altså ikke opp til skriftlig eksamen, som den aller eneste ene, noe som betyr at jeg heller ikke kommer opp i muntlig fordi de aldri trekker kun èn fra en klasse. Det eneste jeg kan komme opp i nå er fysikk muntlig/praktisk, og det får jeg vite først i juni.

Jeg burde være helt forbasket lykkelig over denne beskjeden, men jeg ble ikke det. Jeg er nok egentlig veldig glad, det tror jeg. Men det er så mange blandede følelser nå. Og jeg tror ikke det har så mye med eksamen å gjøre som det har med alt annet. Alle småtingene som allerede er i hodet mitt, i tillegg til at gamle vondter fra ifjor vår vekkes til live av disse triggerne som ligner veldig, og det at jeg nå må omstille meg fullstendig de neste ukene og faktisk prøve å finne noe å gjøre utenfor huset. Noe som virker like umulig som det har gjort fram til nå, ettersom mitt sosiale nettverk i all hovedsak er ikke-eksisterende, og jeg ikke har noe sted i nærheten å gjøre av meg. Jeg hater det. Jeg ønsker ikke å bli sittende inne her, alene, i en måned, slik jeg alltid gjør. Du kan si så mange ganger du vil, igjen, at det er hva man gjør det til, og jeg er som sist helt enig, men "det jeg gjør det til" er uansett hvordan du velger å se på det verken positivt eller konstruktivt. Min egen feil, ja, men det er ikke så enkelt som det.

Det er så mange gamle vondter som dukker opp. Ifjor vår var utrolig vond. Det var så mye som var vondt, og samtidig var hver og en så intens og virkelig, og jeg var så smertelig klar over hva jeg skulle miste. Jeg mistet veldig mye, og siden jeg var klar over det under hele prosessen var jeg også redd, veldig avhengig og jeg klarte ikke se så mye annet. Jeg prøvde å se på det jeg ikke skulle miste, som fortsatt ville være der, og det var mange, mange ting. Men det jeg mistet var veldig viktig for meg, og er fortsatt, og det har ikke sluttet å gjøre vondt på et år tro det eller ei. Det var også en god vår, fordi jeg ikke ennå hadde mistet det som var viktig, og jeg levde jo og opplevde, men likevel er det det vonde kroppen min husker nå. Det er de følelsene jeg må kjenne på nok en gang.

Jeg er ikke trist over å miste skolen jeg går på nå, tvert imot, absolutt ikke. Jeg har ikke likt skolen min på noe tidspunkt dette skoleåret. Det jeg derimot kan si, nå, etter et år, er at den er ok. Klassene mine er ok. Lærerene mine er fantastiske, og dem kan jeg nok finne på å savne en smule i begynnelsen, men det er ikke noe mer. Jeg har ingen problemer med å la dette skoleåret bli fortid.

Det er bare det at jeg har vondt ennå av ifjor, tror jeg, og kroppen min som alltid tror den er i alle kriser den ikke er i, gir meg de samme følelsene på nytt igjen. Selv om de ikke passer med situasjonen. Det eneste jeg kan gjøre er å føle på dem. La dem eksistere og gjøre seg ferdig.

Og jeg vil gjerne det, for jeg burde ikke være redd. Men når alt allerede har gått så galt med maten, og nesten andre ting, så er det vanskelig å skulle få tilbake kontrollen og oversikten. Jeg tok den ikke med en gang, og det har bare blitt vanskeligere.

Jeg har vondt. Nesten hele tiden nå, så gjør det litt vondt. Ikke spesielt vondt sammenlignet med ifjor vår der jeg lå krøllet sammen til en liten ball under dyna og bare gråt og skrek fordi jeg hadde bestemt meg for, og lovet, at jeg ikke skulle skade meg og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hva jeg skulle ta meg til. Det er ikke like smertefullt. Men dette er nesten farligere, fordi det ikke er noe jeg bare kan "holde ut" og "kjenne på" helt uten videre. Det må jobbes med.

Jeg er ferdig med litt av småtingene nå, selv om det egentlig bare føles...ikke verre, men mer. Eller sterkere. Jeg prøver å få oversikt, og å se hva det er som er igjen. Men jeg har jo mistet oversikten for lenge siden. Dette er så vanskelig. Jeg får panikk bare jeg prøver å tenke på en av tingene som er vanskelig. Hodet mitt er i krisemodus.


~Flammefugl

PS: Litt glemsk er jeg, men bedre sent enn aldri. Anbefaler dette innlegget av Laila STERKT: Følelser og deres funksjoner.

Magen knyter seg

Av mer enn en grunn. Og det er ikke bare psykisk, det er fysisk også nå. Det er så rart, men veldig ofte de siste dagene når jeg har spist, og maten liksom rekker å treffe magesekken, så får jeg vondt. Ikke uutholdelige smerter, altså, men det gjør litt vondt. På samme måte som jeg tidligere har fått vondt helt øverst i magen når jeg har drukket de første slurkene med eplejuice. Det setter inn helt plutselig, akkurat når mat/drikke treffer magesekken, sitter i en liten stund og forsvinner igjen. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg ikke tåler melk lengre, men det er så tilfeldig når disse smertene kommer. De kommer iblant når jeg ikke spiser meieriprodukter, og iblant når jeg spiser meieriprodukter så går det helt fint og gjør ikke vondt.

Psykisk er det rett og slett så mange små middels viktige ting som skjer eller skal skje eller har skjedd eller kan skje eller burde skje eller eller eller osv. Følelser, bekymringer, håp, savn, kjærlighet, avhengighet, nedstemthet, motløshet, likegyldighet, destruktivitet, isolering, ønsker og viljer i alle retninger. Og det er mye smått, men det blir fryktelig stort og uoversiktlig alt sammen, når jeg ikke gidder ta tak i noe av det. Hadde jeg gjort det litt tidligere ville jeg hatt nogenlunde kontroll nå, men litt sent er det faktisk. Ikke umulig, men vanskelig.

Og...ja.

Jeg har akkurat kommet hjem fra selvhjelpsgruppe nå. Og selv om det er godt å ha fått sagt ting høyt, fortalt hvordan uka har gått, om noe av det jeg bekymrer meg for og tenker på, det jeg gleder meg til og det jeg har klart, og selv om det er godt å få støtte og ros og å bli hørt, så satt jeg igjen etterpå med en følelse. En sånn følelse som ikke hører til i situasjonen. Den kom i bølger, lå bak mellomgulvet og ribbeina et sted, og den var hul og dyp og intens. Det var ikke vondt, bare veldig sterkt. Og det var ikke angst, og ikke sorg eller tristhet, eller sinne, eller noe som helst. Det var bare en slags uro, igjen, med noe ekstra i tillegg.

Det er så mye jeg har her nå, som jeg ikke skulle vært foruten, men som jeg gjerne skulle hatt fokus og overskudd til å takle. Det at jeg velger overspising er et veldig tydelig tegn på at jeg ikke takler det.


~Flammefugl

Nå

For å være ærlig har jeg det ikke så altfor bra akkurat nå. Og jeg mener nå som i nå i dette øyeblikk, ikke nå for tiden. Eller kanskje gjør jeg det, jeg er ikke sikker.

Jeg har store problemer med å følge kostlista, men ikke så store problemer med å ty til overspising, noe jeg har gjort i større eller mindre grad nesten hver dag de siste dagene(den siste uka?). Jeg har også store problemer med å klare å skrive ned noe av det jeg ønsker å skrive, med å ta tak i ting og høre på meg selv når jeg sier at jeg skal gjøre sånn eller slik, eller ikke gjøre ditt og datt.

Det er vanskelig å finne tilbake til rutinene som gjorde hverdagen enklere.

Akkurat nå er problemet(?) bare det at det er mange små ting på en gang som er småvanskelige, og da blir det mye til sammen. Jeg orker ikke nevne alt nå, kanskje gjør jeg det imorgen.

~Flammefugl

Dans

 

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har brukt nesten 5 timer på dette her...haha. 

Selv om jeg ikke tror dere ser absolutt alle feilene i dansen, og jeg bare får dere til å se det ved å skrive det her så gjør jeg det likevel. Altså, dere har lov til å le av slutten på den siste dansen...det ble bare rot og det synes godt, haha. Og den piruetten inni der skal forresten nesten være sånn, det er ikke en vanlig piruett. Den første dansen måtte jeg klippe i som dere ser(det er ikke noe jeg kan late som jeg ikke har gjort akkurat, når det er så synlig som det er). Det er fordi jeg aldri fikk til alle delene av dansen samtidig. Så vet dere det. Tempoet er også feil i den siste videoen, fordi jeg danset med tempo -1, men den musikken jeg la oppå videoen er i normalt tempo.

Dette var flaut.

Grunnen til at jeg gjorde dette idag er at min siste dansetime er over. Igår lærte vi disse to dansene, og det blir nok det siste jeg lærer. Dere aner ikke hvor vondt det er å miste dansen. Og det gjelder konkret akkurat ballett, akkurat der jeg danset, med akkurat den danselæreren og akkurat de elevene. Jeg har gått der siden jeg akkurat hadde fylt 18 år. Jeg begynte helt ut av det blå, jeg som alltid har hatet å danse, og aldri ville gjort noe sånt frivillig(inntil da). Det første året ble jeg fysisk dårlig før hver time fordi jeg var så nervøs. Dette var jo i tiden rett etter utskrivelsen fra BUP, og jeg var alt annet enn frisk. Jeg fungerte ikke sosialt, kunne ikke ta buss osv. 

 Men etter første forestilling begynte det å bli bedre, og jeg var ikke like nervøs lenger. Jeg gikk opp til Klassisk 2 og Tåspiss 1, samtidig som jeg fortsatte på Klassisk 1 i tillegg til andre forestilling var over. Vi ble en liten gjeng på Klassisk 1, og de vennene har jeg ennå. Tiden på Klassisk 3 var ikke så god, men det ordnet seg jo da jeg fikk gå Klassisk 2 igjen i tillegg til Tåspiss 2, med folk jeg trives med. Tredje forestilling ble nok min siste, men man skal jo aldri si aldri.

Jeg får absolutt ikke til å skrive alt jeg gjerne vil om dansinga, for det er så mye jeg skulle sagt, så mye jeg har lært, så mye jeg vil savne. Og det er mange følelser rundt det.

Men jeg kan delvis takke dansen for at jeg har blitt tøffere, mer sosial, fått flere venner og bare generelt blitt mer som jeg skal være. Det har vært veldig, veldig hardt til tider, spesielt i forhold til selvbildet, men det har aldri fått meg til å slutte.

Nei, nå må jeg holde kjeft altså. 

Uansett, dans 2008-2012 <3

~Flammefugl